Nordkapp - Lindesnes 29. juli til 14. august 2011

Dag 17 søndag 14. august: Hovden - Lindesnes fyr 255 km
Kort oppsummering NPL 2011, se nede på siden.

Etter 6590 km er følgebilen tilbake i Vennesla.
Det var 2521,5 km til Nordkapp.
Takk til alle NPL deltagerne for en fantatisk tur sammen med dere i en flott natur.
Takk til Maxi Catering for kjempegod mat på Lindesnes.
mvh.
Lars Magne

Effektiv sykkeltid: 8.48
Snitt hastighet: 29 km/t
Total stigning: 1332
Vær: Dårlig, regn i starten og på slutten. Opphold midt på dagen.

Turen i dag: HJEM,HJEM, HJEM............

Se bilder her >>

You must install Adobe Flash to view this content.

Kort oppsummering NPL 2011

NPL 2011 er nå historie – og hvilken historie! Det er kun et drøyt døgn siden vi syklet inn på Lindesnes Fyr og ble tatt imot av vår kjære familie og venner. Jeg har ikke fått fordøyd alle inntrykkene enda men det skal jeg sørge for å gjøre utover høsten og vinteren. Dette er en stor søt karamell som det skal suges lenge på! Mottagelsen på Lindesnes var over alle forventninger. Vi hadde tårer i øynene og gåsehud alle mann da vi trillet ned bakken mot den store parkeringsplassen. For en velkomst! Bare synd ikke været kunne vært representativt for det vi har opplevd tidligere på turen. Som alle sikkert har fått med seg gjennom dagboka så har været med svært få unntak vært strålende hele veien sørover. Men været kan vi dessverre ikke gjøre noe med og mellom vindkast og regnbyger som kom vannrett varmet det godt med gode klemmer fra de som tok imot oss. Varmet gjorde også MaxiCatering med sitt store oppbud av kokker og bevertning. Her ble vi servert alt man kan tenke seg av godsaker fra grillen. Ove og Øyvind er noen utrolige positive mennesker som ikke kan få gjort nok for å glede andre.

Det er litt vemodig at turen allerede er slutt - en tur som ble unnfanget i bakgården til Gilbert i Bourg d’Oisans for to år siden. Først var det bare Sjæfen og Øyvind S med Lars Magne som sjåfør som stod på lista, men etter hvert som Sjæfen begynte å promotere sine planer vokste deltagerlisten. Det ene maks-antallet etter det andre ble sprengt etter hvert som turen ble kjent i sykkelmiljøet. Sjæfen hadde store utfordringer med å begrense antallet som så ut til å kunne bli i største laget. Maks 10 stykk hadde Sjæfen bestemt seg for. At vi til slutt ble 20 syklister og 2 sjåfører hadde Sjæfen aldri sett for seg men han hadde problemer med å begrense det når alle hans nærmeste sykkelvenner ville være med. Dermed meldte behovet seg for en grundig analyse og planleggingsarbeid. Da undertegnede ble med som en av de siste i gruppa ble jeg ”sugd” inn i komiteen som skulle organisere og planlegge turen i detalj. Komiteen bestod av Sjæfen sjøl, Lars Magne og undertegnede. Heldigvis har jeg gjort dette mange ganger før og visste hva som måtte gjøres. Vi fordelte oppgavene ganske greit og utnyttet hverandres styrker; dvs vi gjorde det vi kunne best og overlot til andre det vi ikke var gode på. Det ble flere møter utover vinteren i tillegg til tre separate infomøter for alle deltagerne der vi forberedte dem på turopplegget og hvilke forventninger og krav vi måtte stille til hverandre. Hele planleggingen endte med et turhefte på ca 80 sider som beskrev alt til minste detalj inkludert rutebeskrivelse dag for dag og mil for mil. Dette så vi på som helt nødvendig da det er ganske mange utfordringer å dra på en 17 dagers tur med 22 individualister med en snittalder på 48 år! Vi skulle bo tett sammen og drive fysisk anstrengelse hele dagen samt sykle på svært trafikkerte veier enkelte steder. Det er klart at her måtte vi ha et opplegg som alle var kjent med og enige om!

Da turen endelig var i gang tok det ikke lang tid før rutinene vi hadde terpet på var innkjørte. Ivar Kristian som kom inn som reservesjåfør var en svært dyktig hjelper og gjorde livet vårt lett der vi tråkket oss i vei sydover. Vi følte oss som sykkelproffer av og til der alt var lagt til rette. Da vi kom frem om ettermiddagen ble vi dyttet en recovery-drikk i neven med sterkt antydning om å få den ned så fort som mulig. Så kunne restitusjonen i kroppen begynne umiddelbart. Lars Magne trakk tilhengeren etter sin etter hvert så velkjente glis og sørget for at NPL siden ble oppdatert med bilder og en dagsrapport hver kveld. Vi ble etter hvert godt kjent med brummingen fra 6 veltrente sylindere når han passerte oss på veien:-) Etter hvert så vi også at det var mange som fulgte oss på NPL siden. Det var utrolig koselig å få hilsener i gjesteboka. Fast punkt på agendaen var kveldsmøtene. Etter middagen samlet vi oss alle mann og gikk gjennom dagens etappe. Vi måtte få frem positive og negative hendelser slik at vi kunne ta lærdom og forbedre os til neste dag. Vi gikk også gjennom neste dags etappe i detalj så alle viste hva som ventet oss. Jeg satte veldig pris på disse møtene for her kunne alle fritt si hva de mente på godt og vondt. På den måten fikk vi luftet ut alt som kan skape irritasjon. Jeg tror dette var med på å opprettholde den gode atmosfæren vi hadde i gruppa hele veien ned. Selv om vi var trette og mindre mottagelige for sleivspark og negative meldinger fikk vi dem opp på bordet og gjort oss ferdige med dem en gang for alle. Veldig bra gutter! Dette satte jeg veldig pris på og det beviste at alle var skikkelig fokusert på å bidra til det gode miljøet og stemningen.

Jeg ble ringt opp av Fædrelandsvennen i dag for å svare på noen spørsmål ifm turen. Første spørsmålet var om jeg kunne trekke frem noen høydepunkter fra turen. Jeg hadde problemer med å svare. Hadde problemer med å trekke frem enkelte for de kom jo som på perler på ei snor. Det var jo høydepunkter bak hver en sving! Jeg svarte til slutt at været var et høydepunkt og det å kunne sykle fjelloverganger i Norge i kort-kort må utvilsomt være et høydepunkt. På alle mine 8 tidligere sykkelturer fra Trondheim til Vennesla/Kr.Sand så kan jeg vel telle på et par fingre de gangene dette har vært mulig. For meg var det også en stor opplevelse da jeg syklet store deler av Saltfjellet alene i 45 – 50 km/t. Lå bare å surfet på medvinden i over et par mil – helt fantastisk! Men som sagt så er det vanskelig å trekke frem enkelte ting. Hele turen var et høydepunkt der vi fikk både sykkelopplevelsen, naturen og kameratskapet i skjønn forening. For å være med på en slik tur en det en forutsetning at du liker å sykle – og det gjør jeg. Jeg elsker sykkelsporten. Likeledes er jeg svært glad i natur og blir ganske så nasjonalromantisk nå jeg opplever de høye norske fjell og fjorder slik som vi gjorde. Den tredje tingen er det sosiale. Det å sitte sammen med sykkelvenner som jeg har kjent nesten hele livet og prate om løst og fast over ei god kald ei etter dagens etappe er bare helt topp!

Det var mange som imponerte meg på turen med både det ene og det andre. De fleste visste jeg kom til å klare seg bra for jeg har trent og syklet ritt med flere av dem det de siste årene og kjenner deres kapasitet og styrke. Det var veldig synd at Roar måtte gi seg på Vestlandet. Vi håpet i det lengte at du skulle klare deg men den hovne ankelen satte dessverre en stopper for turen videre. Både Øyvind S, Per og Sjæfen var uheldig og gikk i asfalten. Verst gikk det ut over Sjæfen som måtte på legevakten i Øvre Årdal. Ganske så mørbanket og med noen sting i kroppen var han fast bestemt på å fortsette. Til tross for velten var det bra det skjedde på den desidert korteste etappen (kun 106 km). Øyvind kom seg rask med et stort skrubbsår på albuen. Per ble nesten nedkjørt av ei eldre dame som ikke overholdt vikeplikten og måtte også i asfalten. Han fikk også noen skrubbsår og en vond muskel i låret som plaget ham i flere dager. Men disse gutta har adoptert mottoet til Lance Armstrong: ”Pain is temporary, glory is forever” og det er tydeligvis heder og ære beheftet ved å sykle Norge på langs. Geir Adler er også en hardhaus som må nevnes. Helt utrolig hva denne gutten har fått til etter at han rev av seg akillessenen i vinter. Geir har gjort alle legers spådommer og påstander til skamme. Ingen trodde at Geir kunne være med på denne turen så kort tid etter skaden. Bare en og en halv måned før vi reiste kunne Geir knapt sykle med belastning! Geir har trent målbevist fra dag 1 og var aldri i tvil om at han skulle være med på denne turen. Han har vært tålmodig og lagt ned en betydelig egeninnsats for å komme fortest mulig tilbake. Her må legestanden jaggu ta lærdom og forstå at det ikke bare er medisiner som skal til. Det bør og må pålegges mye mer egentrening og innsats for å komme raskt tilbake fra skade/sykdom. Jeg må også nevne Ken Terje som jeg var en smule bekymret for da vi syklet hjem ra Hovden etter CLST tidligere i vår. Jeg må ærlig innrømme Ken Terje at jeg kunne ikke forstå hvordan du skulle komme i form på så kort tid. Det er vel ikke noen hemmelighet at du sleit mer enn de fleste men for en stayerevne og viljestyrke! Du har kjempet og kjempet og smilet ditt lå alltid på lur og med en kjapp morsom og etterfølgende replikk. Jeg ble imponert av deg Ken Terje. Det var så fordømt fortjent da du rullet inn på Lindesnes Fyr i går. Må også nevne Arild, gruppas eldstemann på 66 år. Helt utrolig nivå du befinner deg på Arild. Jeg vet nå hva jeg skal gjøre for å bli like sprek som deg Arild når jeg blir 66. Trene, trene og trene!

Som man ser av dagsrapportene var ikke snittfarten så høy som jeg hadde trodd den ville bli. Men det var desto gøyere å svi av litt krutt i ny og ne når noen yppet seg til bakkespurt. Det var ikke få bakker det ble kjørt hardt i. Ganske imponerende egentlig. Helt til siste bakken opp fra Haukeli ble det kjørt så remmer og tøyler kunne holde fra bunn til topp. I tillegg til bakkespurtene hadde vi flere tempodrag innimellom. Spesielt må nevnes mellom de to matpausene i Surnadal. På en strekning over 60 km inkludert to større bakker hadde vi over 40 km/t i snitt. Skal ikke nevne at det var bra medvind:-)

Dette er som sagt bare en kort liten oppsummering av NPL og det er mye mer som kunne vært sagt og skrevet. Hver og en av dere kunne fortjent et eget kapittel for å beskrive den innsatsen dere har gjort. Håper flere av dere vil ta dere tid til å skrive noen ord med dine opplevelser fra turen og dele dem med oss andre? Jeg vil til slutt takke dere alle for en fantastisk tur og at jeg fikk lov til å være med dere. Dette var det desidert største jeg har opplevd på sykkelsetet. Igjen, tusen takk alle sammen!

Mvh

Johnny